Ekkoet fra en gammel isolator

Det ligger som spor etter vår tid der vi var. Noen, kanskje alle, har glemt at den ligger der – omgitt av vill og vakker arktisk natur – på et forlatt sted langt fra alle sammen. Her og der en grunnmur som vidt vises i et nedgrodd landskap. Sporene som svinner etter som tiden går, naturen som tar sitt tilbake. En gang i en fjern fortid reiste Televerkets menn ut til disse stedene, satte opp stolper og strak kobberledninger mellom grend og hus.

Jeg gikk meg over land og vann, der møtte jeg denne fortellinga. En liten haug av gamle stolper med isolatorer. Om man setter seg ned i denne stillheta, kan man høre ekkoet fra det som en gang gikk gjennom via disse porselensfigurene. De ligger der som tause skattkammer av fortellinger om glede, sorg og forventninger.

En kry fisker har telefonert hjem via disse stolpene og fortalt om et godt fiske, 300 kilo på stampen. Og at nå kan han kjøpe seg ny søndagshatt. Det gikk så lang tid mellom disse telefoneringene. Det var fryktelig kostbart, og man ringte ikke unødig om alskens.

En mor er hjemme på den lille gården og skjøtter de daglige pliktene som alltid; går i fjøset til faste tider, koker middag og stopper ullsokkene på kveldene i det svake lyset fra lampa. På et gjevt bord i stua står det tause, sorte apparatet. Når det en sjelden gang ringer i det, vekker det følelser som slår ut i alle registre. For det er alvor når telefonen gir lyd fra seg. Det er nytt fra verden. Det er nytt fra en sønn som i månedsvis har vært til sjøs ute i den store verden. På en sprakete linje fra Hamburg får hun livstegn fra eldstekaren som har blitt 17.

En ung jente sitter rastløs på en krakk i stua. Hun biter neglene, ser seg rundt, ser på klokka og ser på apparatet. Tida går så sakte, så sakte. Hun sitter med det siste brevet hun fikk fra gutten hun ble kjent med på internatet. Øynene hennes studerer skrifta og ordene. Han har noe viktig å fortelle henne og skal telefonere henne onsdag kl. 18. Helt siden hun fikk brevet har det plaget henne; hva er det han mener? Vil han at vi skal bli kjærester? Skal han reise til sjøs? Eller enda verre, har han blitt glad i en annen? Alle disse tankene løper rundt i hodet hennes i et ustyrlig kaos – og tida går så sakte.

To på seks skvetter hun til i det telefonen ringer med den aggressive bjelle-lyden. Hun venter, lar det ringe en gang til. Han må for guds skyld ikke få vite at hun sitter klar. Hun lar det ringe enda en gang før hun retter seg opp i ryggen, ordner panneluggen med pekefingeren og løfter røret:

- Hallo, sier hun med en lys og behersket stemme. Hun hører det spraker på linja før noen gir lyd fra seg.

- Hallo, ja. Det e ho tante Ester, sier en hul og sørgmodig stemme.

Jenta blir taus. Tante Ester. Hvorfor ringer hun nå, det går ikke. Hun kan ikke. Hun klarer ikke å skjule skuffelsen og svarer med en oppgitt tone.

- Hei, tante Ester, sier hun og sukker.

- Æ må få snakke med ho mamma, sier den hule sørgmodige stemmen.

- Mamma, roper jenta med en utilslørt hissig tone og blir møtt av et bryskt blikk fra mora.

Moren setter seg på krakken som står ved telefonbordet. Det sies ikke mye. Bare «hmmm», «ka du førtell».

Uten å si noe, legger hun på og ser alvorlig på jenta.

- Han onkel Edvard døde i natt. Han ramla ned fra stigen da han malte mønet på fjøsen og slo sæ forderva, sier moren og kjenner en tåre trille ned over kinnet.

Som så mange ganger før når verden ble vanskelig, gikk mora på kjøkkenet og gjorde sine plikter uten å si noe mer. 

Jenta ser på klokka, 12 over 6. Hun sitter en time og venter. Men ingen ringer. Brevet var det siste livstegnet hun fikk fra han hun hadde så kjær.

Om man legger øret til isolatoren, kan man høre deres fortellinger. De henger igjen, helt til noen kommer og rydder det bort.

Først var det ingenting

- Å skrive på kommando er som å gå på do når man ikke trenger å gå på do. 

En venn sa det til meg da jeg jobbet med ei bok og hadde en tidsfrist hengende over meg. Noen dager fløt ordene og fortellingen la seg som et vakkert landskap etter som jeg knastet på tastaturet. Fingrene danset lett over tastaturet. Sånn er det å være forfatter, tenker jeg. Sånn er det å jobbe med fortellinger. Lik den måten en jazzpianist leker med tangentene på sitt piano. Hver tangent har sin tone. En tangent alene er kjedelig og innholdsløs som en summetone. Men en og en, i ulike varianter og tempo skaper en melodi.

Den samme vennen minnet meg på en forfatter som hadde et prosjekt om å skrive ei bok. Han visste ikke hva han skulle skrive. Han visste visst heller ikke hvordan han skulle skrive den. Boka ville han skrive, men ante ikke hvordan han skulle få det til. Forfatteren hadde kanskje følelsen av dette dobesøket som han slett ikke trengte, men måtte. Han fabulerte så mye rundt problemet med å skrive ei bok at det til slutt ble mer enn 200 sider av fabulering. Og han hadde fremdeles ikke startet på boka.

Disse to avsnittene får være en start på denne bloggen. Jeg har ikke tenkt meg på do i utide, men går heller for jazzpianistens lek med sine tangenter. 

Jazz er kulere enn dass.