En venn sa det til meg da jeg jobbet med ei bok og hadde en tidsfrist hengende over meg. Noen dager fløt ordene og fortellingen la seg som et vakkert landskap etter som jeg knastet på tastaturet. Fingrene danset lett over tastaturet. Sånn er det å være forfatter, tenker jeg. Sånn er det å jobbe med fortellinger. Lik den måten en jazzpianist leker med tangentene på sitt piano. Hver tangent har sin tone. En tangent alene er kjedelig og innholdsløs som en summetone. Men en og en, i ulike varianter og tempo skaper en melodi.
Den samme vennen minnet meg på en forfatter som hadde et prosjekt om å skrive ei bok. Han visste ikke hva han skulle skrive. Han visste visst heller ikke hvordan han skulle skrive den. Boka ville han skrive, men ante ikke hvordan han skulle få det til. Forfatteren hadde kanskje følelsen av dette dobesøket som han slett ikke trengte, men måtte. Han fabulerte så mye rundt problemet med å skrive ei bok at det til slutt ble mer enn 200 sider av fabulering. Og han hadde fremdeles ikke startet på boka.
Disse to avsnittene får være en start på denne bloggen. Jeg har ikke tenkt meg på do i utide, men går heller for jazzpianistens lek med sine tangenter.
Jazz er kulere enn dass.
